Nettmobbing er aktuelt for tiden og det vil kanskje bli mer og mer av det her i landet. Hva kan vi i skolen gjøre for å unngå dette? Er veien å gå og forby enkelte nettsteder? Jeg personlig tror ikke det er veien å gå. Du bestemmer» er en nettside som tar for seg dette temaet samt hva personvern er. Her er også linker til andre sider med samme tema. Hva kan vi gjøre på nett, hva er lurt og hva er ikke så lurt? Siden viser gode eksempler på hvordan ting du legger ut på nett kan bli misbrukt og brukt mot deg. Slik informasjon mener jeg det er viktig å gi til elevene våre og gjerne til foreldrene også. Jeg tror at mange av elevene ikke helt forstår rekkevidden av hva de gjør når de mobber andre på nett, eller når de legger ut personlige ting om seg selv eller andre på nettet. Vi i skolen bør bli mye flinkere til å lære elevene nettvett og lære dem å bruke informasjonsteknologien på fornuftig måte. Min erfaring sier meg at mange lærere i skolen i dag selv vet for lite om bruk av IT og hvordan en bruker det som et godt verktøy i undervisningen. I dagens samfunn med den enorme utviklingen innen for dette feltet mener jeg det er utrolig viktig at vi lærere er skolert på dette.

IKT!

Utdanningen ved høgere utdanning har i varierende grad alltid vektlagt; samtale, dialog og diskusjon som en viktig del av læringskulturen. I dag gjør informasjonsteknologien det slik at andre interaksjonstyper er mulig. I K06 vektlegges det at IT skal inn i alle fag i skolen og vi ønsker at ulike elektroniske kommunikasjonsredskap blir brukt. En slikt redskap er ”synkrone” samtaler som betyr at det er flere som deltar og snakker samtidig på nettet. Det andre er ”asynkron”, som betyr at deltakerne leser det som andre har skrevet og svarer når det passer dem best.
Olgas Dysthe har i boka Dialog, samspell og læring sett på asynkrone diskusjoner som en ny læringssjanger og hun har drøftet hvordan en best kan legge til rette for slike læringsformer. Hun er opptatt av å forstå de prosessene som oppstår gjennom å skape interaksjon på denne måten og hvilke faktorer som påvirker læringspotensialet. Hvordan kan man egentlig best legge til rette for slike læringsformer i skolen?

Ulik bruk av IT...

Ulik bruk av IT speiler ulike kunnskaps- og læringssyn. Jeg har sett litt på Olga Dysthe sine paradigmer om dette ut fra boken Dialog, læring og samspell.
I undervisningssammenheng har synet på informasjonsteknologi forandret seg alt ettersom hvilket perspektiv på kunnskap og læring som er lagt til grunn. Det viser at kunnskaps- og læringssyn har konsekvenser for hva en velger å bruke et nytt redskap til, og for hvilken forskning som blir knyttet til nye forsøk. Olga Dyste skisserer fire paradigmer som viser at de delvis avløser hverandre og delvis lever side ved side.
I undervisning ble den første bruken av data kalt for datastøtta læring (CAL: computer assisted learning). Læring ble sett på som passiv mottaking av forhåndsdefinert kunnskap (Behavioristisk syn). Det ble satt små delmål for læring og det ble brukt mye forskjellig programvare som støtte for innlæringen av spesifikke delmål.
Det andre paradigmet kom som et resultat av forskning på kunstig intelligens. Det bygger på forestillingen om at kognisjon likner på dataprosessering. Det studeres ved å konstruere ”intelligente” system som virker som funksjonelle modeller for de utilgjengelige prosessene i menneskets psyke. Det tenkes da på at maskinene i prinsippet kunne overta rollen som lærer.
Forskning på datastøttet læring hadde som mål å finne ut hva det betydde for effektiviseringen av studentene sin læring. I forskningen på den IT baserte undervisningen var det fokus på hvor godt systemet fungerte og i undervisningen var målet mer å finne ut i hvilken grad bruken av datasystem etterlignet oppførselen til en god lærer (Kognitiv teori). Felles for begge disse tilfellene er at de ser på undervisning som overføring av kunnskap.
I det tredje paradigmet erstatter studenten læreren og instruerer selv datamaskinen gjennom programmering. Det bygger på et konstruktivistisk læringssyn og poenget er at ny informasjon blir knyttet til den kunnskap du har fra før gjennom en assimilasjons- og akkommodasjonsprosess (Piagets utviklingspsykologi). Fra et slikt syn på læring lærer en best ved å være aktiv og undersøke og oppdage ting selv. Den underliggende meningen ved at studenten selv programmerte maskinen var at læringsforståelsen og den kognitive treningen han fikk gjennom dette ville bli overført til andre felt.
Innenfor undervisningsteknologi blir det fjerde paradigmet gjerne kalt for datastøttet samarbeidslæring (DSSL). Her bygger læring på det sosiokulturelle perspektivet. Forskningen er bygd på tradisjoner fra human- og sosialvitenskapene og er opptatt av å se sider ved den sosiale konteksten og forstå kultur og språk. Samarbeidslæring er en modell som ofte danner grunnlaget innenfor DSSL. En ting som blant annet vektlegges her er at målet for læringen er inkulturering i kunnskapssamfunnet og samarbeidslæring der engasjement er koordinert i forsøk på felles problemløsning. Det legges vekt på å lære gjennom å gjøre selv og gjennom samarbeid i stedet for konkurranse og også mellom å skifte fra formidler til rådgiver.
Slik har ulik bruk av IT speilet ulike kunnskaps- og læringssyn. De fleste arbeider nå etter det siste paradigmet, men supplert av de andre.

Leselyst!

Har nettopp lest en artikkel av Arne Jørgen Løvland i Norsklæreren 3, 04. En meget interessant artikkel om ”prosesskriving anno 2004”. Det var mange ting der til ettertanke for en fersk norsklærer, men det som jeg vil dele med dere er noe han sier om sammenhengen mellom lesing og skriving. Han sier at ” i det øyeblikket vi implementerer lesinga i skrivinga, må vi passe oss så vi ikke gjentar gamle feil”. Lesinga skal være for å erfare og oppleve, ikke for å svare på spørsmål. Da blir lesinga en fornøyelse som gir glede og et godt utgangspunkt for elevens vekst både som skribent og person. Leseopplevelsen kan godt deles med andre, men må ikke oppfattes som et ork. Her mener jeg at vi kan bli flinkere i skolen, i alle fall om jeg går i meg selv. Det kan være vanskelig å finne tid til å lese bare for å lese.

Tydelig klasseledelse

Audhild Nedberg mener etter å ha vært et år i den New Zealandske skolen og observert, at det er en mer tydelig klasseledelse der og bevisst organisering enn det vises til i Norge. I skriftspråklige aktiviteter i klasserommene der, er det to forhold hun særlig imponeres over. Lærerne der er profesjonelle og sikre, samtidig som de underviser på en ledig måte. 5 – 6 åringene der arbeider selvstendig og forflytter seg i klasserommet mellom ulike aktiviteter, uten oppstyr, bråk og uro. I Norge kjennetegnes ofte slik aktivitet av uro, støy og slåssing. Hun mener, etter å ha vært der et år og hatt tre barn på skole der, at barneoppdragelse ikke er utslagsgivende for forskjellene mellom landene. Heller ikke familieforhold og økonomi er særlig annerledes en i Norge. Hun mener de gode arbeidsvanene kan komme av andre forhold, og at en viktig faktor blant annet er at læreren er tydelig som klasseleder. En annen ting som spiller inn her er medelevenes betydning. I Norsk skole er det gjerne læreren som etablerer reglene for alle ved skolestart. I New Zealand bruker de eldre elever som forbilder, de er rutinert og lærer de nyankomne regler og rutiner. De litt eldre elevene får da samtidig repetert dette for sin egen del. Det er også andre måter den tydelige klasseledelsen kommer fram på. I læringssituasjoner lar f. eks ikke læreren elevene få uttømme assosiasjonsmulighetene rundt det de arbeider med (eks tittel eller bilde). Alle elevene får heller ikke komme til orde i samme økt, da det kan fort ødelegge konsentrasjon til elevene og dynamikken i timen. På grunn av at læreren er tydelig og evner å skjære gjennom i slike situasjoner, opprettholdes det tempo og dynamikk som Audhild Nedberg mener ofte er et savn i Norsk skole. Jeg er enig med henne og tror vi i Norge har mye å lære her. Kanskje dette skyldes at vi er redde for at det skal bli urettferdig for elevene og at ikke alle blir hørt?